Ammingens historie – pupp eller flaske?

Ammingens historie – pupp eller flaske?
28. februar 2021 Tine Oppedal
In Oslo Kvinnehelsesenter

Amming i gamle dager

Når brystvortene er i ferd med å ramle av, babyen hyler og amme-appen ikke virker, kan det være lett å tenke at amming var enklere før. At det moderne livet har fordrevet oss, og at om vi hadde levd for tjue, femti, eller hundre år siden, hadde vi bare slengt ut puppen og fiksa det. Sånn som i gamle dager. Da sto sikkert kvinner i blomsterenger og på potetåkrer med pupper det bare rant næringsrik melk fra, som barnet slurpet i seg uten problemer. I gamle dager var istykkertygde brystvorter, brystbetennelse og sopp ikke-eksisterende. I gamle dager var sikkert amming lett.

 

Men sånn var det jo ikke.

 

Det har tatt tid å forstå hvordan og hvorfor barn bør møtes på den måten det anbefales å gjøre det i dag. Det har derimot ikke mangle på ulike teorier om hvordan et spedbarn skal få næring den første tiden når det blir krøll på puppen.

 

Eselmelk og honning

La oss slå fast en ting først: Det har funnes morsmelk til alle tider. Så klart. Sånn er vi jo laget. Mor har perfekt temperert mat til det nye barnet fiks ferdig i brystene sine.

Allerede 2000 år f.Kr. var det i Israel en religiøs forpliktelse å amme barna sine. Intet mindre. Men hvorvidt amming egentlig var det beste for barna eller ikke, ble det etter hvert uenigheter om. En barnelege i Roma mente for eksempel 100 år f.Kr at morsmelken de første fire ukene var for sterk for barnet, og at de derfor måtte vente. Og det var han ikke alene om å mene. Også Aristoteles (384-322 f.Kr) var sikker på at den første melka var det best å holde de nyfødte spedbarna unna.

 

Men da som nå var det ikke alle som kunne eller vill amme. Allerede i verdens første medisinske leksikon, Ebers papyrus, er ammeproblemer nevnt. Leksikonets forslag til løsningen på problemet var å varme fiskeben fra sverdfisk i olje, for så å massere ryggen tl den nybakte moren med den. Et annet alternativ var å la den nyforløste moren sitte med bena i kryss mens hun spiste nybakt velduftende brød og gned puppene med en valmue.

 

Pre-flaske

Også lenge før moderne tid har man funnet bevis på at man matet barna på andre måter enn med pupp. I terrakottapotter, kuhorn med lærtupp eller sirlig dekorerte porselenskopper serverte man melk fra esel eller geit, eller vin og honning eller kumelk. Resultatet av denne matingen var imidlertid ofte katastrofal, og få av barna som ikke ble ammet, overlevde. Island på slutten av 1700-tallet er et skrekkeksempel i så måte, der kvinnene ammet i rundt en uke før barna ble satt på en kost bestående v rå kumelk, kjøtt og opptygget fisk. Et fåtall av spedbarna overlevde, og man regnet med at for å få tre overlevende barn, måtte man føde omtrent femten.

 

Andres pupper

Å la andre kvinner med melk i brystene mate barnet, var en utbredt måte å ordne mating av spedbarn på. Både familiemedlemmer og bekjente kunne tre støttende til hvis det manglet melk hos mor. Og om det ikke var mulig å finne noen man kjente, og man hadde penger til overs, var profesjonelle ammer et alternativ. Som amme kunne man tjene mye penger, og i enkelte husholdninger kunne kvinnen derfor tjene like mye som mannen. Så attraktivt var det for fattige kvinner å være amme, at flere unge kvinner fikk egne barn som de satte bort, for å kunne bruke morsmelka i jobben som amme isteden.

I Frankrike prøvde de å løse dette problemet ved å innføre lover og regler som regulerte arbeidsforholdene, men også for å passe på at damene hadde jevnlig medisinsk undersøkelse og at de ikke begynt å amme noen andres barn før deres eget var over ni måneder.

Arbeidsforholdene var ofte ikke så bra for ammene, og flere ammer ble utsatt for vold og seksuelle overgrep hos familiene de jobbet for. Noen jobbet også som prostituerte. Og kanskje var det fordi bruken av ammer var såpass risikabelt for både ammene og babyene de passet på, at melkeerstatningsindustrien etter hvert fikk fotfeste. Da flaska kom på markedet, forsvant i hvert fall bruken av ammer fort.

 

Flaskefesten

De første flaskene som minner om de vi kjenner til i dag, ble utviklet i Frankrike rundt 1850, og den oppfinnelsen, sammen med forbedret hygiene, økte flaskematingen. Og da fulgte også medisinere etter, for å prøve å finne en melkeblanding som dekket alle de ernæringsmessige behovene for et spedbarn.

Et av de første kunstige fremstilte melkealternativene var det kjemikeren Justus von Liebig som laget i 1865. det besto av kumelk, en melblanding av hvete og malt, og kalsiumhydrogenkarbonat. Hans erstatning ble på den tiden ansett for å være perfekt spedbarnsnæring. Takket være den nyvunne kunnskapen om matkonservering ble de nye erstatningsalternativene ganske trygge. Og de utviklet seg raske, med tilsetting av litt sukker før de ble slengt på hermetikkbokser og solgt over disk.

Andre næringsstoffer ble tilsatt over tid, da det etter hvert gikk opp for både produsenter og foreldre at det ikke hjalp stort om barna la på seg når de ikke fikk i seg de riktige næringsstoffene. Mellom 1890 og 1910 utviklet også kunnskapen om hygiene seg ytterligere, og det ble stadig tryggere å mate barna sine med flaske. Siden melkeerstatningene ble laget av kumelk, var det vanskelig for de barna som ikke tålte kumelkproteinet så godt. Men i 1920 kom den første ikke-melkebaserte erstatningen også på markedet.

 

I 1932 ble det i USA innført et forbud mot at produsenter av morsmelkerstatning kunne reklamere for produktene sine til andre enn helsepersonell. Legene formidlet morsmelkerstatning til dem som behøvde det, og erstatningsproduktene ble sett på som et trygt og næringsrikt alternativ. Resultat? Flaskematingen gikk opp, og ammingen gikk ned. Også i Norge. Det var et lite løft i ammestatistikken under andre verdenskrig, da det ble vanskeligere å få tilgang til erstatning, men så var det rett ned igjen. Ikke før syttitallet begynte pila å peke den andre veien.

 

Ammelandet Norge

På slutten av sekstitallet lå ammetallene i Norge og skrapet ned på et rekordlavt nivå. Det var knapt en tredjedel av alle babyer som fikk morsmelk etter de hadde blitt tre måneder gamle. Mange kvinner med spedbarn opplevde å miste melka fort, og fordi de fulgte legenes råd om å gi babyen pupp til faste tider, var der få som så at de to tingene hang sammen. Det var jo legenes anbefaling at man ikke skulle gi pupp oftere enn angitt. Legenes råd måtte job være riktige.

I tillegg til at helsevesenet var rigid, fikk mødre på sekstitallet mye feilinformasjon, som at bare 1/3 av alle kvinner hadde nok melk til å kunne amme.

Med dette til dårlige utgangspunktet: Hvordan ble Norge egentlig et ammeland?

Svaret er enkelt. Kvinner begynte å snakke sammen.

 

Melka som kom tilbake

Elisabet Helsing fødte sitt første barn i 1965 og var småbarnsmor i en tid der mange mødre rundt henne mistet melka. Helsemyndighetene hevdet at relativt få kvinner hadde nok melk til å amme barna sine, så Helsing stusset ikke før hun snakket med en venninne som fortalte at hun hadde mistet melka og få fått den tilbake etter noen dager ved å fortsette å legge babyen til puppen. Det hørtes jo helt utrolig ut. Noen måtte vite hvordan det hang sammen. Og svaret på melkemirakelet? Det var det en gjeng med damer i Amerika som hadde.

 

I USA hadde det på midten av femtitallet blitt opprettet en gruppe med driftige damer som kalte seg La Leche League International. De hadde erfaring med at amminga gikk an å få til om man lyttet til kroppen og babyen istedenfor helsemyndighetenes råd om å amme etter skjema. De skrev boka The Womanly Art of Breastfeeding, der de skrev ned erfaringene sine. Helsing fikk tak i boken og meldte seg sporenstreks inn i organisasjonen. Jo mer informasjon hun fikk tilsendt, desto mer inspirert ble hun. Dette måtte flere få vite om, tenkte hun. Jo fortere, desto bedre.

 

Ammekunnskap ut til folket

Sammen med venninnen Eli Heiberg skrev Elisabeth Helsing utkast til en brosjyre der de presenterte all den nye kunnskapen de hadde fått om amming. De delte ut brosjyren til både helsearbeidere og ferske mødre, som ga god tilbakemelding på det de leste. Fulle av selvtillit og med et ønske om få brosjyren ut til flest mulig gikk Helsing og Heiberg med brosjyren under armen til øverste hold; Helsedirektoratet.

 

Der møtte de Gro Harlem Brundtland, som både var gravid og engasjert i temaet. Hun støttet prosjektet, og etter ett pr med videre arbeid og forbedring ble en ny versjon av brosjyren sendt ut til alle sykehusene i landet.

 

Brosjyren ble, ikke overraskende, populær både på fødeklinikkene og blant de ferske mammaene. Og ganske raskt ble den også plukket opp av pressen. Etter et intervju med «Alle kvinner» ble Elisabet oversvømt av brev fra damer som trengte hjelp med ammingen, eller fra damer som gjerne ville hjelpe andre. Ideen om en norsk variant av Le Leche League ble raskt født.

Hei og velkommen, Ammehjelpen!

 

Men selv om mødrene var fornøyde, ble brosjyren møtt med skepsis i medisinske kretser. At ufaglærte damer skulle dundre på med erfaringene sine og rokke ved etablerte sannheter om babyers fordøyelse og matingsrutiner, var uhørt. Det førte til at helsedirektoratet ikke trykket opp flere brosjyrer etter 1973. Isteden var det Ammehjelpen som tok over produksjonen.

 

En av dem som raskt forsto at det var en fordel å påvirke systemet fra innsiden, var Gro Nylander. Hun engasjerte seg tidlig i Ammehjelpen etter at hun ikke fikk til å amme sitt første barn. På det tidspunktet var hun utdannet fysioterapeut med spesialisering på svangerskap, men etter hvert begynte hun å studere medisin. Sammen med andre i ammehjelpen snek hun seg fra seng til seng på Vår Frue Hospital og hvisket nybakte mødre i øret at de kunne legge til barnet oftere enn det legen sa. Det var en stille start på det som etter hvert ble en ammerevolusjon. For antallet ammende mødre i Norge økte sakte, men sikkert, og til slutt lyttet også helsemyndighetene. Og i 1979 overtok helsedirektoratet igjen ansvaret for produksjonen av ammebrosjyren. Siden da og frem til 2008 er brosjyren trykket opp i over en million eksemplarer.

 

Teks fra «Pupp?» fortellinger og fakta om amming av Kristin Grue og Mina Lystad.

X