Jeg har slitt med det jeg trodde var nesten kroniske urinveisinfeksjoner siden før puberteten. Det merkelige var at det ikke hadde noe utslag på urinprøver jeg tok hos fastlegen. Jeg fikk beskjed om at det ikke var noe feil og ble sendt hjem til tross for symptomer som svie og hyppig vannlating. Jeg var hos mange forskjellige leger og opplevde ofte at jeg ikke ble tatt seriøst. Symptomene ble verre og jeg opplevde at det ble stadig flere dager jeg ikke klarte å gjøre annet enn å sitte hjemme. Det gikk naturligvis utover skole, sosialt liv og selvtilliten. Spesielt etter at jeg ble seksuelt aktiv ble smertene større. På det tidspunktet var jeg skamfull og ville ikke innrømme ovenfor seksuelle partnere at det var noe galt. En kveld måtte min daværende kjæreste kjøre meg på legevakten fordi jeg jeg hadde så vondt at jeg var overbevist om at jeg hadde revnet «der nede». Heldigvis dro jeg en dag til gynekolog Helena Enger på Volvat som forklarte at jeg hadde vestibulitt og vaginisme. Hun henviste meg til Tine Oppedal, og for første gang fikk jeg kjenne på fremgang. Etter en stund merket jeg at det ble færre dager der jeg ikke klarte å gå på skolen og jeg følte at jeg fikk kontrollen over livet mitt tilbake. Tine har gitt meg et navn på smertene og forklart meg fysiologien bak. Hun har også hjulpet meg å forstå at sex ikke skal være vondt. Og selv om jeg må innrømme at jeg var skeptisk til at det noen gang skulle være mulig, så kan jeg nå til og med ha fin, gøyal og smertefri sex 🙂
Takk til Oslo kvinnehelsesenter for at dere setter fokus på kvinnehelse og kvinners seksualitet!